For en del år siden var Costa-Gavras en foregangsfigur for den politiske filmen på Hollywood-manér. Den greske filmskaperen mente man måtte formidle virkelighetsproblematikk på en forførende og tilgjengelig form for å kunne nå ut til og kommunisere med det store publikum. I sin ble han kritisert fra flere hold, men kaster man et blikk på eksempelvis Missing (1983) med dagens øyne, er den både en nyansert og sterk film – fungerende både som underholdning og magespark.

Edward Zwick forsøker å tilnærme seg en slik stil i Blood Diamond. Han tar utgangspunkt i en opprivende konflikt fra gårsdagens Afrika, om såkalte "bloddiamanter", og setter den i Hollywood-filmens ramme. Dessverre føles det ganske feilslått; Blood Diamond sliter med å engasjere nok, selv i eventyrets form. Den er forsøksvis medrivende og gripende, men klarer ikke å treffe meg i mellomgulvet. Det skorter på intensitet og kraft, og estetikeren Zwick roter med filmspråket; hvorfor skal vi til stadighet mettes med storslåtte landskapsbilder når historien foregår på et menneskelig bakkeplan? Skildringen slår meg som uheldig romantisk og lite treffende. En fryktelig landsbymassakre i begynnelsen av filmen er unektelig effektfull, men etter dette slippes luften sakte, men sikkert ut av den betente ballongen.

I sentrum av filmen står to konflikter; en engasjerende – om hovedkarakterene Danny (Leonardo Di Caprio) og Solomons (Djimon Hounsou) kamp for å finne igjen en stor diamant (deres billett vekk fra kontinentet) og sistnevntes familie – og en kjedelig; en påtvunget kjærlighetshistorie uten blod eller puls. Jeg synes Zwick er klumsete i sammenbindingen, og kjærlighetsdigresjonene tar livet av den viktige fortellingens potens. Ettersom manuset er uinteressant får heller ikke karakterene nok kjøtt og flesk på beina til at skuespillerne kan puste liv i rollene fullt ut. Samtlige leverer godt – som vanlig er Hounsou elektrisk og truende – men jeg savner noen virkelig gode enkeltscener. Filmen mangler noe uforglemmelig og særpreget.

Til filmens emosjonelle fordel har James Newton-Howard komponert et dundrende, stemningsfullt musikkspor, men i ettertanken hadde det passet bedre til Løvenes Konge. Stereotypien av Afrika som en postkortvakker, flamingospekket savanne med lyden av sjarmerende barnekor forblir, og forpurrer filmens dystre budskap. I The Constant Gardener var mesterfotograf César Charlones kamera søkende, anspent og skittent – vakkert også, men på riktig måte.

Intensjonene er gode og jeg respekterer Zwick som regissør (jeg formelig elsket hans forrige film, The Last Samurai), men med Blood Diamond blotter han sin manglende evne til å formidle noe viktig. Samurai-filmen var også en kombinasjon av historietime og eventyr, men alt lyktes bedre fordi den til syvende og sist var en trivialitet – men av den berusende, dynamiske og velfortalte sorten!

Når Zwick ikke kan arbeide med virkelighetsflukt, men konfrontasjon, mister han kontrollen og hengir seg til klisjésmittede bilder som nesten blir provoserende enkle i forhold til hva de representerer. Likevel vil mange gå og se denne filmen; den har unektelig bred appell med sin publikumsvennlige form, og vil derfor få frem sitt overordnede poeng. Det hindrer filmen fra å bli verdiløs, og av den grunn faller kanskje deler av kritikken; som en samtidig Costa-Gavras vil Zwick kommunisere med et bredt publikum. Forskjellen blir at den gamle mesteren håndterer denne typen film på en langt mer elegant og fengende måte; der Missing gnager i dagevis, er Blood Diamond rett og slett forglemmelig.

Filmen er underholdende, og verdt en kinobillett, men om kort tid vil den altså være glemt. Og da vil behovet for en ny, mer reflektert og intelligent film melde seg.

En litt forsinket anmeldelse av American Gangster, men her kommer den hvertfall.

Har aldri vært så stor fan av gangsterfilmer, men tenkte å la denne få en sjanse.
Denne ble jeg positivt overrasket av.

Noen filmer har liksom lykkes fra dagen hvor grøntsignalet gies, har man de riktige skuespillerne, den riktige regissøren og et interessant manus begynner preiket på bygda å gå; det må liksom bare gå bra. American Gangster har så absolutt vært en av disse, det er lenge siden en film har blitt hyllet så mye før den så mye som har hatt sin første visning. Når den endelig fikk sin premiere ble det ikke lenger hvisket stille i gangene om suksess; det ble regelrett ropt bikkjehøyt! Dette var virkelig en godbit! Både seriøse og useriøse anmeldere var enig, dette var en film man bare lente seg tilbake og nøyt til det fulle. For det skaper liksom ikke forventinger mener jeg!

Vietnam krigen raser som verst og vi skriver 70 tallet, stedet er New York og personene i sentrum er den dedikerte politimannen Richie Roberts og heroinkongen Frank Lucas. Robert kom på sporet av en ny type Heroin kalt Blue Magic når partneren hans avgikk ved hjelp av en overdose Blue Magic. Noe tidligere fant de to nesten 1 million dollar i en bil, narkopenger de bare kunne ha tatt, men Roberts integritet resulterte i at de to leverte inn pengene, og ble uglesett av resten av politikorpset som stort sett besto av korrupte politimenn.
Samtidig er heroin markedet i USA på vei til å forandre seg, det gamle systemet bestående av produsenter, leverandører, mellomledd og italienske mafiabosser sto for fall, alt takket være en tidligere sjåfør ved navn Frank Lucas. Etter å ha vokst opp i dårlige kårene på landsbygda begynte mannen som sjåfør for den lokale heltengangsteren Bumpy og under disse 15 årene opparbeidet Lucas seg en enorm kunnskap om hvordan miljøet fungerte. Når Bumpy gikk bort trådde Lucas frem, fullstendig uten utdannelse men med ved hjelp av kunnskapen sin tok han raskt over heroin markedet ved hjelp av sine gode kontakter og sin teft for gode forretninger. Produktet var dobbelt så bra som alle andres og halvparten så dyrt. Suksessen var et faktum. Lucas ble mer og mer mektig, de andre heroin kongene gikk under, en etter en forsvant de fra markedet og Lucas kunne nyte av sin egen suksess etter hvert som antallet heroinvrak økte i et alarmerende tempo.
Men når Roberts fikk snusen i dette produktet begynte en desperat kamp for å sette Lucas bak lås og slå, underveis skulle de begge få lære seg en lekse av den harde sorten; ærlighet og suget etter penger er to sider av samme sak; ingenting kan lykkes hundre prosent, forskjellen er hvor mye man er villig til å ofre for sin overbevisning.

Det å skrive et handlingsreferat fra en film innebærer som oftest å ikke avsløre for mye, og slettes ikke gi noen hint om hva som skjer til slutt. I tilfellet American Gangster ble jeg stilt ovenfor et aldri så lite dilemma, historien er ikke bare basert på en sann historie, men de to personene Richie Roberst og Frank Lucas var faktisk med som konsulenter under innspillingen for å få det her mest mulig sannferdig. Selv har jeg så vidt hørt historien ved ett par tidligere anledninger og siden fasinasjonen for mafiaen og deres strukturelle forretningssans alltid har vært sterkt, så måtte jeg bare få sett American Gangster. Denne historien er ikke bare spennende, selv om vi vet hva som skjedde, men den er også lettere unik. Mafia og Heroin, to sterke ord som vitner om kriminalitet, sinnssvake summer med cash og store antall ødelagte liv. To ord som går hånd i hånd. En gylden regel; italiensk mafia hadde enevelde på heroinimporten. Så skjedde det utenkelig, en svart mann, en sjåfør for en middels leder i Harlem slo seg frem, ble USA's rådende heroinkonge samtidig som han i noen år unngikk politiets søkelys, de visste rett og slett ikke at han eksisterte, alt av fokus var på den italienske mafiaen, og det er nettopp denne historien den tre ganger oscarnominerte regissøren Ridley Scott (Alien, Blade Runner, Thelma and Louise, Gladiator, Black Hawk Down, Mathstick Men) har tatt tak i. Og i stedet for å la katta lide inne i sekken er det vel like greit å sleppe kreket laust med en gang; American Gangster er filmen som lever opp til all den gode omtalen den har fått, den fortjener hvert bidje ord som har blitt skrevet om den (minus en og annen bygdestut med dårlig filmsmak som har dissa den, finnes de forresten?). Om noen år vil denne filmen garantert bli nevnt i samme setning som de klassiske gangsterfilmene Serpico, The Untochables, Goodfellas og Scarface.

Hvor man skal starte når det kommer til skuespillerne vet jeg ikke, for alle som en serverer oss noen fantastiske prestasjoner, det handler aldri om å overspille eller gjøre karakterene direkte minneverdige, derimot handler det om troverdighet og naturlighet. Man tror på det som skjer på skjermen, man tror på at disse karakterene faktisk ervar virkelige, hva mer kan man ønske seg ? Fokuset i filmen ligger selvfølgelig på de to hovedpersonene som spiller en farlig katt og mus lek hvor det risikeres mer enn hva de fleste av oss kan fatte og begripe. På den ene siden står den dedikerte politimannen Richie Roberts om ofrer alt, inkludert sine egen familie, for å gjøre jobben sin så godt han overhodet kan. Crowe har bevist sin rett til å skrytes opp i skyene tidligere, denne gangen er det kanskje enda bedre, som med de andre handler det om troverdighet, mannen prøver å ikke å stjele noe show eller høste heder og ære, han fremstiller Roberts som både en hverdagslig helt som tror på sine prinsipper og loven samtidig som vi som publikum gremmes over hvor mye han ofrer for dette!

I en slik film blir det kanskje litt feil å direkte sammenligne skuespillerne siden de alle gjør så gode roller, men på en annen side er det umulig å unngå det. Denzel Washington! Det er mange mange år siden jeg merket meg navnet hans. Han har riktignok spilt i mye rart, men samtidig har han røsket med seg to Oscar priser og 44 andre priser! Vi snakker klasse! Vi snakker om en skuespiller av rang! Vi snakker om en skuespiller som har seilt frem som en av vår tids desidert dyktigste skuespillere, en påstand han beviser til gangs i American Gangster som Frank Lucas. Du må nesten bare se det for å tru det, som publikum får man et innblikk i personen Fran Lucas som fyller en med både medlidenhet, beundring og forståelse. Dette ER Washington sin film, han eier enhver scene, Crowe er dyktig, det er de andre også, men ingen klarer å tukte Washington denne gangen! Vell levert!!

Ja i kveld var det duket for film og snacks. Vi dro på Scene 1 og leide Det Gylne Kompasset, siden ingen av oss hadde sett den fra før av. Lise var "in the mood" for en eventyrfilm og jeg lot meg rive med.

Hovedpersonen, 11-åriga Lyra, får et gyllent kompass av rektor på skolen hun bor på, det viser seg at kompasset er en magisk veiviser til sannheten.

Etter at Lyras onkel, Lord Asriel, forteller om et mystisk sted i nærheten av Nordpolen der det finnes en annen verden, begir Lyra seg ut på en spennende reise og dras in i et eventyr fylt av onde og gode hekser, panserbjørner, daimoner (et slags fabeldyr som gjenspeiler hver enkelt karakter sin sjel) og mystiske vitenskapsmenn. Lyra innser till slutt at utgangen på hennes eventyr innebærer mer enn både liv og død for henne selv.



-Sven